Hykleri og krigshissing
Dersom det amerikanske lederskapet faktisk hadde trodd det minste på det de selv sier om hvor mye den rabiate demonen i Bagdad tørster etter å drepe og ødelegge noen med de farlige biologiske våpnene sine, ville de selvsagt aldri gjort noe så tåpelig som å gi galningen en unnskyldning til å faktisk bruke dem. De ville selvsagt heller ikke gjort noe for å gi de ondsinnede terroristene som visstnok oppholder seg i Irak en mulighet til å snappe til seg VX-gass eller atombomber fra sønderbombede og ubevoktede irakiske millitærinstallasjoner.
De er ikke dumme. De vet nøyaktig hva de driver med. De vet nøyaktig hva de vil ha, og hva de er villig til å ofre for å nå sine mål. Denne «krigen mot terrorisme» handler hverken om massemordere i Bagdad, biologiske våpen, atomvåpen eller strategisk plasserte flykræsj. Beviset på det, finner man ved å bla gjennom de historiebøker som forklarer hva som skjedde i Irak i tiden før Saddam ertet på seg George og Tony.
Da Saddam kom seg frem til spakene i Irak og invaderte Iran på begynnelsen av åttitallet, var jubelen stor i Washington. Iranerne hadde nettopp byttet ut landets lite demokrativennlige konge (som amerikanerne forresten hadde plassert i sin posisjon etter statskuppet i '53) med en minst like teit diktator, og av den grunn ble det visstnok nødvendig at så mange iranere som mulig døde. Etter suksessen i Japan konkluderte USA og England med at masseødeleggelsesvåpen var løsningen på verdens problemer, og solgte mengder av slike våpen sammen med nyttig etteretningsinformasjon til herr Hussein.
Da krigen mot Iran var slutt, fant Saddam ut at å drepe kurderne i nord-Irak kanskje var en god idé. Kurderne ville jo frigjøre Kurdistan, så det var nok best at de på effektivt vis ble avlivet. Og hva ville vel være en bedre måte å gjøre det på enn å leke videre med de nye biologiske våpnene? Det tok ikke lange tiden før Hussein passerte Truman på massemordstatistikken. En halv million kurdere forduftet bokstavlig talt fra jordens overflate på rekordtid.
Og det var jo selvsagt helt greit. Ingen i Vesten brukte en eneste kalori på å protestere mot noe slikt. De fikk jo solgt flere våpen på denne måten, og dessuten var de døde bare kurdere uansett. Det finnes da mer interessante ting her i verden enn kurdere. Ihvertfall mer interessante ting enn døde kurdere. Olje, for eksempel. Det er interessant. Det kan både George den eldre og Saddam si seg enig i. Mens amerikanerne drepte demokratisk valgte ledere og støttet diktatorer for å få olje, fant Saddam ut at det var minst like effektivt å innvadere noen og ta oljen deres. I 1991 konkluderte han med at det var ganske urettferdig at det lille emiratet Kuwait skulle sitte på slike ekstreme rikdommer - rikdommer som i tillegg til å kunne hjelpe befolkningen i hele den arabiske verden til et bedre liv kunne brukes til å kjøpe enda flere biologiske våpen fra Vesten. Kuwait ble raskt underlagt Irak, men USA og England hadde ikke helt sansen for at Irak skulle få kontroll over Kuwaits olje. Det ville jo bety at det svarte gullet ikke lenger ville komme til London og New York gjennom vestlige oljeselskaper, men heller havne i lommene på noen andre enn dem selv.
Plutselig ble Saddam veldig ond. Etter å ha vært god kompis med de vestlige maktene i lengre tid, ble han, i mangel av kommunister å dele den tittelen med, fort omgjort til den ondeste i hele verden. Han hadde drept en hel masse av «sine egne» (de Saddam-hatende kurderne, altså) med grusomme masseødeleggelsesvåpen, og dessuten hadde han invadert et lite og forsvarsløst land. Han måtte dø. Det ble en hel masse skyting og bombing, USA fikk vist at de var mektigere enn den kollapsende Sovjetunionen, og CNN tjente en hel masse penger på direktesendte bilder av de par hundre stakkars vestlige soldatene som måtte bøte med livet mens de drepte en halv million irakere. Og etter et heidundrandes avslutningsfyrverkeri rettet mot ti tusen irakere på flukt, ble det rettet sanksjoner mot landet. Import av medisiner, mat og andre farlige greier som kan brukes i produksjonen av biologiske våpen ble forbudt. Dette skulle knekke den onde diktatoren som det ble litt vanskeligere enn planlagt å drepe.
Ting gikk ikke helt etter planen. Vel tok sanksjonene knekken på 5000 irakiske barn (som sikkert skulle bli terrorister når de ble store uansett) hver eneste måned, men Saddam så ikke ut til å bry seg noe særlig. Nå, 11 år og halvannen million irakiske barn senere, sitter Saddam fremdeles med makten og bryter nesten like mange FN-resolusjoner som Israel. Like lite som kræsjen med WorldCom og Enron var en katastrofe for dem som satt på toppen der og håvet inn penger, var sanksjonene mot Irak noe stort problem for tyrannen med biologiske våpen eller iraks voksende overklasse.
Men det er ikke så viktig. Krigen mot den verdensomspennende kommunistkonspirasjonen, som nå nylig skiftet navn til Al-Qaida, handler ikke om Saddam sitter med makten eller ikke. Amerikanerne bryr seg like lite om det er demokrati i Irak som de bryr seg om om det er demokrati i Saudi Arabia - der den korrupte og fundamentalistiske kongefamilien snylter til seg alle oljepengene, mens tusenvis av amerikanske soldater passer på at folket ikke gjør opprør og krever tullete ting som demokrati og ytringsfrihet. Amerikanerne bryr seg like lite om hvorvidt Irak gjør som FN ber dem om som de bryr seg om at de selv ble dømt av domstolen i Haag til å betale 17 milliarder dollar i erstatning for terrorisme mot Nicaragua på 80-tallet. Det eneste som betyr noe, er den - for det amerikanske lederskapet og overklassen - ekstremt nyttige effekten sauesyndromhet har på det amerikanske folket i krigstid, samt hvordan en enklest kan skaffe seg tilgang til olje. Kan en fokusere på en ytre fiende, glemmer den amerikanske, britiske og norske befolkningen at de virkelige fiendene er politikerne våre, som sakte men sikkert fjerner våre demokratiske rettigheter og våre velferdstilbud, og lar de multinasjonale korporasjonene kontrollere livene våre mer og mer, der de omgjør oss til lavtlønte, rettighetsløse arbeidere og hjernevaskede konsumenter som tror vi trenger all dritten de selger. Det fungerer alldeles utmerket, såfremt ikke fienden er like flink til å gjemme seg som Osama bin Laden. I slike situasjoner må man finne seg en ny fiende.
Saddam er en flott stand-in-onding for Osama. Som nevnt har han i tillegg til et fælt rykte olje og slikt. Og oljen vil USA og England selvsagt gjerne ha. En rask Afghanistan-manøver, og saken er i boks. En slipper en hel masse bomber over sine tidligere allierte og over tilfeldige Røde Kors-lagre, sykehus og bryllup, slår seg sammen med en vennligsinnet røverbande som gjerne vil ha makten, lukker øynene for de massakrene røverbanden måtte finne på å gjennomføre, og plutselig, nesten på magisk vis, har man anledning til å legge alle de oljerørledningene man måtte ønske; enten det er fra ett eller annet sentral-Asiatisk land gjennom Afghanistan, eller fra oljekildene i Irak til kysten, der amerikanske tankere ligger klar til å gjøre alt annet enn å opprette et irakisk oljefond for folkets beste.